Synsproblemer etter hjernerystelse: en komplett guide til mTBI, PCS, PCVS og nevrooptometrisk rehabilitering (NORT)

Mange som har hatt en hjernerystelse, opplever at synet ikke lenger fungerer som før. Bokstaver kan "flyte" på siden. Det kan gjøre vondt i øynene å se på skjermen, eller man blir svimmel og kvalm av å handle i en butikk med mye bevegelse rundt seg. Dette er vanlige, reelle symptomer – og det finnes forskning som forklarer hvorfor de oppstår og hva som kan gjøres med dem.

Denne artikkelen er ment som en samlet, oppdatert kunnskapsressurs for deg som har opplevd synsrelaterte plager etter en hjernerystelse eller mild traumatisk hjerneskade (mTBI), for pårørende og for fastleger, fysioterapeuter, manuellterapeuter, kiropraktorer og annet helsepersonell som møter disse pasientene. Vi går gjennom hva forskningen faktisk viser – og hvor grensene for kunnskapen går.

Forfatter/faglig ansvarlig: Nikola Opland Savic , NevroOptometrist MSc, NyttSyn Publisert: 18.juli.2026 · Sist faglig oppdatert: 18.juli.2026

Redaksjonell metode: Artikkelen er basert på fagfellevurdert litteratur identifisert via PubMed/MEDLINE, systematiske oversikter fra Cochrane Library, samt fagtidsskriftene Optometry and Vision Science, Optometry & Visual Performance, Vision Development & Rehabilitation og Brain Injury. Se full referanseliste nederst.

Innholdet er ikke ment å erstatte individuell medisinsk vurdering. Ved nye eller forverrede symptomer etter hodeskade bør du alltid kontakte lege.

Kort oppsummert

• Omtrent 90 % av personer med hjernerystelse opplever synsrelaterte symptomer (Adhan & Gunton, 2025).
• Konvergensinsuffisiens – vansker med å rette øynene mot noe nært – forekommer hos 36–47 % etter hjernerystelse, mot 7,7–8,3 % i normalbefolkningen.
• De fleste blir vesentlig bedre i løpet av uker, men om lag 1 av 6 til 1 av 3 rapporterer fortsatt symptomer 3–6 måneder etter skaden.
• En nevrooptometrisk undersøkelse er mer omfattende enn en ordinær synstest, og kan avdekke forstyrrelser i konvergens, akkommodasjon og øyemotorikk som ellers ikke fanges opp.
• En stor randomisert studie fra 2025 (CONCUSS) fant at aktiv behandling ga betydelig raskere og større bedring enn en "vent og se"-tilnærming ved konvergensinsuffisiens etter hjernerystelse.

---

1. Hva er hjernerystelse og mTBI?
2. Hvor vanlige er synsproblemer etter hjernerystelse?
3. Hvorfor påvirkes synet av en hjernerystelse?
4. Symptomer – og hva som kan ligge bak dem
5. De vanligste synsproblemene i detalj
6. Hvordan undersøkes synsproblemer etter hjernerystelse?
7. Hva er nevrooptometrisk rehabilitering (NORT)?
8. Hva sier forskningen – egentlig?
9. Hvem kan ha nytte av synsrehabilitering?
10. Når bør man søke hjelp?
11. Hvordan foregår en utredning hos NyttSyn?
12. Ofte stilte spørsmål (FAQ)
13. Referanser

---

1. Hva er hjernerystelse og mTBI?

Hjernerystelse (commotio cerebri) er den mildeste formen for traumatisk hjerneskade (mild traumatic brain injury, mTBI). Den oppstår ved et slag mot hodet, eller mot kroppen med en kraft som overføres til hodet, og gir en forbigående forstyrrelse av hjernens funksjon uten at det nødvendigvis foreligger synlige skader på CT eller MR.

Formell definisjon. Den mest brukte kliniske definisjonen kommer fra WHOs samarbeidende senter for nevrotraumer (Carroll, Cassidy, Holm, Kraus & Coronado, 2004, Journal of Rehabilitation Medicine), som bygger videre på en tidligere definisjon fra American Congress of Rehabilitation Medicine. Denne krever at skaden er forårsaket av en ytre mekanisk kraft mot hodet, og at minst ett av følgende er til stede: forbigående forvirring eller desorientering, bevisstløshet i under 30 minutter, posttraumatisk hukommelsestap (amnesi) i under 24 timer, og/eller forbigående nevrologiske utfall som ikke skyldes annen årsak. I tillegg kreves en Glasgow Coma Scale-skår på 13–15 målt 30 minutter etter skaden eller senere. Denne terskelen er bevisst satt lavt sammenlignet med moderat og alvorlig hjerneskade, noe som gjenspeiles i at CT av hodet er normal hos over 90 prosent av dem som blir undersøkt, og at bare rundt 1 prosent av de som gjennomgår CT-undersøkelse etter en lett hodeskade trenger kirurgisk behandling.

Hvor vanlig er hjernerystelse i seg selv? Ifølge samme WHO-taskforce (Cassidy, Carroll, Peloso et al., 2004) rammes mellom 300 og 700 personer per 100 000 av hjernerystelse årlig i vestlige land, noe som tilsvarer 0,3–0,7 prosent av befolkningen. Norske kliniske retningslinjer (Helsebiblioteket) legger samme intervall til grunn for norske forhold, med det viktige forbeholdet at tallet ikke fanger opp alle som ikke oppsøker helsevesenet – det reelle omfanget er trolig høyere.

De fleste som får hjernerystelse blir gradvis bedre i løpet av dager til uker. Men en betydelig andel opplever symptomer som varer lenger – noe som ofte omtales som post-commotio-syndrom (post-concussion syndrome, PCS), eller på norsk postkommosjonelt syndrom . Når de vedvarende plagene i hovedsak er knyttet til synet, brukes gjerne begrepet post-concussion vision syndrome (PCVS).

Begrepene overlapper og brukes ikke alltid helt konsekvent i litteraturen – noe som i seg selv er verdt å vite når man leter etter informasjon eller snakker med helsepersonell om egne symptomer.

Er PCS en omdiskutert diagnose? Et perspektiv fra norsk fagmiljø. Det er verdt å være åpen om at PCS ikke er en uomstridt diagnostisk kategori. En klinisk oversiktsartikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening (Skjeldal, Skandsen, Kinge, Glott & Solbakk, 2022) legger i dag en biopsykososial forklaringsmodell til grunn for langvarige plager etter hjernerystelse – det vil si at både mulige fysiologiske forstyrrelser, psykologiske faktorer og sosiale forhold (som forsinket restitusjon, symptomfokusering og kontekst) antas å spille sammen. En fagfellevurdert kommentar til samme artikkel (Holtedahl, 2022) går lenger og argumenterer for at PCS som diagnose har «tvilsom validitet» både fenomenologisk og etiologisk, blant annet fordi symptomene som inngår er uspesifikke og også rapporteres hyppig i en uskadet befolkning, og fordi flere systematiske oversikter har funnet at uavklarte erstatningssaker er den mest konsistente enkeltprediktoren for utvikling av PCS (Carroll et al., 2004; Belanger et al., 2005). Det bør nevnes at kommentarforfatteren arbeider som rådgivende lege i et forsikringsselskap, noe som er relevant kontekst for leseren – men argumentasjonen er faglig forankret og verdt å kjenne til, ikke bare et utslag av institusjonell interesse.

Denne artikkelen forholder seg til at det finnes reell faglig uenighet om hvor mye av bildet ved langvarige plager etter hjernerystelse som skyldes vedvarende fysiologiske forstyrrelser versus andre bidragsytende faktorer. Det er ikke i strid med at synsrelaterte funn (som konvergensinsuffisiens eller unormale øyebevegelser) er objektivt målbare og reelle – men det er en påminnelse om at årsaksforklaringer og prognoser bør formidles med ydmykhet, og at synsplager etter hjernerystelse best forstås innenfor en bredere, tverrfaglig ramme (se punkt 9), ikke utelukkende som tegn på isolert strukturell hjerneskade.

2. Hvor vanlige er synsproblemer etter hjernerystelse?

Omtrent 90 prosent av personer med hjernerystelse opplever synsrelaterte symptomer, ifølge en fersk oversiktsartikkel i Eye and Brain (Adhan og Gunton, 2025). Bakgrunnen er at synssystemet opptar en uvanlig stor andel av hjernens totale kapasitet: Ventura, Balcer og Galetta (2014) har i sin mye siterte oversikt i Lancet Neurology pekt på at tilnærmet halvparten av hjernens nervebaner er involvert i syn og øyemotorikk på et eller annet nivå (Ventura et al., 2014). Det er noe av bakgrunnen for at synsrelaterte symptomer er så gjennomgående etter hjernerystelse, uavhengig av om skaden i utgangspunktet "handlet om" øynene.

Forekomsttallene i litteraturen varierer en del, avhengig av hvilken pasientgruppe som er undersøkt (idrettsutøvere, klinikkpasienter, barn/unge, voksne), hvor lenge det er siden skaden, og hvilke tester og diagnosekriterier som er brukt. Under følger et utvalg av de mest solide og oftest siterte tallene, sortert etter populasjon:

Samlet forekomst av synssymptomer Se innledningen over (Adhan & Gunton, 2025) for hovedtallet på 90 prosent.

Voksne – spesifikke diagnoser Den mest siterte systematiske oversikten og metaanalysen på feltet (Merezhinskaya et al., 2019, publisert i Optometry and Vision Science) fant at akkommodasjonsforstyrrelser (fokuseringsproblemer) forekom hos rundt 43 prosent etter traumatisk hjerneskade samlet sett, mens konvergensinsuffisiens ble rapportert hos omtrent 36 prosent (Merezhinskaya et al., 2019). Til sammenligning ligger forekomsten av konvergensinsuffisiens i normalbefolkningen (uten hodeskade) på omtrent 7,7–8,3 prosent hos voksne (Almutairi, 2025) – en firedobling eller mer etter hjerneskade.

I en klinikkbasert gjennomgang av 218 pasienter henvist for synsplager etter hjernerystelse (Gallaway, Scheiman og Mitchell, 2017, Optometry and Vision Science) hadde 82 prosent én eller flere diagnostiserte øyemotoriske forstyrrelser. De vanligste enkeltdiagnosene var konvergensinsuffisiens (47 %) og akkommodasjonsinsuffisiens (42 %), og for 70 prosent av pasientene var dette den første hjernerystelsen de hadde hatt – noe som tyder på at synsplager ikke bare rammer personer med gjentatte hodeskader . Av dem som fullførte rehabiliterende synsterapi ble 85% bedømt som suksessfulle behandlinger for CI, mens de resterende 15% forbedret konvergensfunksjonen noe. For akkommodasjonsdysfunksjon ble 33% suksessfullt behandlet, mens resterende 67% fikk noe forbedring. Det ble påvist både klinisk og statistisk signifikante forbedringer i symptomer, nærpunkt for konvergens, positiv fusjonell vergens og akkommodasjonsamplitude (Gallaway et al., 2017).

Barn og unge Hos ungdom er tallene enda høyere i enkelte studier. I en tverrsnittsstudie av 100 pasienter i alderen 11–17 år (Master et al., 2016, Clinical Pediatrics) hadde 69 prosent én eller flere synsdiagnoser: akkommodasjonsforstyrrelser hos 51 prosent, konvergensinsuffisiens hos 49 prosent og sakkadisk dysfunksjon hos 29 prosent. Nesten halvparten (46 %) hadde mer enn én diagnose samtidig (Master et al., 2016). En senere studie av Scheiman og medarbeidere (2021, Vision Research) på en lignende aldersgruppe fant sammenlignbare tall (akkommodasjonsforstyrrelse hos 35–57 %, konvergensinsuffisiens hos 40–49 % avhengig av tidspunkt etter skade), til sammenligning med 6–20 prosent for konvergensinsuffisiens og 8–18 prosent for akkommodasjonsforstyrrelse hos barn uten hjernerystelse i de samme studiene (Scheiman et al., 2021).

Hvorfor spriker tallene? Forskjellene mellom studiene handler i stor grad om metodikk: en klinikkbasert studie av pasienter som allerede er henvist videre for synsplager vil naturlig nok finne høyere forekomst enn en studie som screener alle med hjernerystelse uavhengig av symptomer. Tid siden skade ser derimot ikke ut til å ha like stor betydning som man skulle tro: i en studie av 259 pasienter i alderen 7–18 år fant Marusic og medarbeidere (2024, Ophthalmic and Physiological Optics) ingen statistisk signifikant forskjell i forekomst av vergensforstyrrelser mellom den subakutte fasen (15 dager–12 uker etter skade: 48,6 %) og den kroniske fasen (12 uker–1 år etter skade: 49,3 %). Det samme gjaldt akkommodasjonsforstyrrelser (82,0 % versus 77,0 %) (Marusic et al., 2024). Dette tyder på at synsrelaterte plager etter hjernerystelse ikke nødvendigvis avtar av seg selv bare fordi det går lenger tid – noe som styrker argumentet for at de bør utredes spesifikt, ikke bare "ventes ut".

Kjenner du deg igjen i noen av disse tallene? Punkt 11 beskriver hvordan en nevrooptometrisk utredning hos NyttSyn foregår.

Hvor lenge varer symptomkomplekset (PCS) etter hjernerystelse? Mange vil komme til seg selv igjen, av seg selv og innen kort tid etter uhellet. Andre vil oppleve at symptombildet etter hjernerystelse – post-commotio-syndrom (PCS), der synsplager ofte inngår som en signifikant komponent – vedvarer. Også her spriker tallene, og av samme grunner som over: definisjon, populasjon og metodikk.

Den til nå mest omfattende systematiske oversikten og metaanalysen på feltet (Cancelliere et al., 2023, Journal of Neurotrauma) fant at 31,3 prosent av voksne med mTBI fortsatt rapporterte minst milde PCS-symptomer 3–6 måneder etter skaden, med en liberal definisjon (2–4 symptomer av mild grad). Med en strengere definisjon var tallet 18,3 prosent. Forfatterne selv peker imidlertid på en viktig svakhet i underlaget: 41 av 43 inkluderte studier ble vurdert til å ha høy risiko for skjevhet, hovedsakelig på grunn av høyt frafall i oppfølgingen. Når analysen justeres for dette, faller det estimerte tallet til 16,1 prosent. Konklusjonen deres oppsummeres treffende: nesten én av tre rapporterer symptomer 3–6 måneder etter skaden, men den reelle andelen kan være nærmere én av seks (Cancelliere et al., 2023).

Går man enda lenger ut i tid, finnes det færre studier, men de som finnes tyder på at symptomer for en undergruppe kan vedvare i årevis. Jakola og medarbeidere (2007, Acta Neurologica Scandinavica) fulgte opp 89 pasienter med lettere hodeskade 5–7 år etter skaden og sammenlignet dem med en kontrollgruppe uten hodeskade, ved hjelp av Rivermead Post Concussion Symptoms Questionnaire (RPQ) og livskvalitetsmålet EQ-5D. Konklusjonen var at pasientgruppen fortsatt rapporterte flere symptomer og noe redusert helserelatert livskvalitet sammenlignet med kontrollgruppen, også etter så lang tid (Jakola et al., 2007).

Et tredje bidrag kommer fra en amerikansk militærpopulasjon: Lange og medarbeidere (2013, Journal of Neurotrauma) fulgte 167 soldater med mTBI i inntil 5 år, med gjentatte målinger ved 6, 12, 24, 36, 48 og 60 måneder. Her fant de at andelen som oppfylte diagnostiske kriterier for postkommosjonell forstyrrelse varierte mellom 46,1 og 72,0 prosent ved de ulike måletidspunktene – uten noen jevn, gradvis nedgang over tid. Tittelen på studien oppsummerer funnet godt: symptomene er variable, ikke nødvendigvis vedvarende i betydningen konstante, men de forsvinner heller ikke pålitelig med tiden alene for alle (Lange et al., 2013). Det bør presiseres at dette er en spesifikk populasjon (overveiende eksplosjonsrelaterte skader hos yngre, mannlige soldater), og resultatene kan ikke uten videre overføres til en norsk sivil pasientgruppe.

Hva betyr dette i praksis? Selv om de fleste med hjernerystelse blir vesentlig bedre i løpet av de første ukene, viser den samlede forskningen at en betydelig undergruppe – trolig et sted mellom 1 av 6 og 1 av 3, avhengig av hvor strengt man definerer «symptomatisk» – fortsatt har plager flere måneder ut i forløpet, og at dette for noen kan strekke seg over flere år. Det underbygger hvorfor vedvarende synsrelaterte symptomer bør tas på alvor og utredes spesifikt, fremfor å anta at «det går nok over av seg selv» dersom det ikke har gjort det innen noen få uker.

Oppsummert: Uansett hvilke enkelttall man legger til grunn, peker den samlede litteraturen entydig i én retning – synsforstyrrelser er ikke en sjelden bivirkning etter hjernerystelse, men et av de mest sentrale og hyppigst forekommende symptomområdene, både hos voksne og hos barn og unge. Videre er det dokumentert at symptomer kan vare over flere år, og kanskje tiår.

3. Hvorfor påvirkes synet av en hjernerystelse?

Synsopplevelsen er ikke bare "det øynene ser" – den er resultatet av et komplekst samspill mellom:

• Øynene og synsnervene, som sender rå visuell informasjon til hjernen

• Synscortex (bakhodelappen), hvor synsinntrykk bearbeides

  • V1: Primær integrasjon, kanter og orientering.

  • V2: Stereosyn, tekstur, skille mellom figur og bakgrunn.

  • V3: Form- og bevegelsesanalyse.

  • V4: Fargeprosessering, kompleks formanalyse.

  • V5/MT: Bevegelsesprosessering og visuell veiledning.

  • V6: Dybdeprosessering.

  • SPL: Visuospatial navigering (romlig navigering).

  • IPL: Visuomotorisk koordinering (koordinering mellom syn og bevegelse).

  • MST: Mer kompleks bevegelsesanalyse.

  • IT: Semantisk minne om objekter.

• Hjernestammen og lillehjernen (cerebellum) styrer og koordinerer alle bevegelser, inkludert øyebevegelser, fokusering og pupilledynamikk.

• Det vestibulære systemet (balanseorganet i det indre øret), som er tett koblet til øyemotorikken gjennom den vestibulo-okulære refleksen (VOR)

• Ventral bane (Ventral Pathway) i temporallappene: objektgjenkjenning, visuelt minne, ansiktsgjenkjenning («HVA»/«WHAT»). Kobler til V2, V3, V4, V5/MT, IT.

• Dorsal bane (Dorsal Pathway) i parietallappene: Visuospatial prosessering (romlig forståelse), objektplassering («HVOR»/«WHERE») og visuelt styrt handling («HVORDAN»/«HOW»). Kobler til SPL, IPL, V6, V5/MT.

• Frontallappene:

  • FEF: Frontale Øyefelt: Styrer viljestyrt sakkadisk øyebevegelse og visuell oppmerksomhet

  • SEF: Supplementært øyefelt: Planlegger sekvenser av øyebevegelser

  • DLPFC (Dorsolateral prefrontal cortex): Arbeidsminne og eksekutiv planlegging for visuelle oppgaver

  • OFC: Orbitofrontal Cortex: Integrerer visuell informasjon med emosjonell og belønningsbasert beslutningstaking

En hjernerystelse kan gi en midlertidig eller mer langvarig forstyrrelse i kommunikasjonen mellom disse områdene – gjerne omtalt som en "nevrometabolsk kaskade" i akuttfasen. Fordi så mange ulike hjerneområder er involvert i synsprosessering, kan selv en mild forstyrrelse gi merkbare symptomer i hverdagen, særlig ved krevende synsoppgaver som lesing, skjermarbeid eller ferdsel i miljøer med mye visuell stimuli.

Hva skjer i hjernen på celle- og molekylnivå? Begrepet "nevrometabolsk kaskade" er ikke bare et honnørord – det viser til en godt beskrevet, om enn i stor grad dyremodell-basert, rekke av hendelser først kartlagt av Giza og Hovda (2001; oppdatert 2014, Neurosurgery). Kort oppsummert: Slaget mot hodet utløser en brå, ukontrollert forskyvning av ioner over cellemembranen og frigjøring av eksitatoriske signalstoffer (blant annet glutamat). For å gjenopprette normal ionebalanse må hjernecellene bruke uforholdsmessig mye energi, noe som i timene etter skaden fører til en kortvarig økning i glukoseforbruket, etterfulgt av en lengre periode med redusert glukosemetabolisme. Samtidig reduseres den cerebrale blodstrømmen. Resultatet er et markert misforhold mellom hjernens energibehov og energitilførsel – ofte omtalt som en "energikrise" – i en periode der hjernen samtidig er mer sårbar for en eventuell ny skade.

En annen mye omtalt mekanisme er såkalt aksonal skjæring (axonal shearing) eller traumatisk aksonal skade (traumatic axonal injury, TAI; i mer alvorlige tilfeller kjent som diffus aksonal skade, DAI). Når hodet utsettes for rask rotasjons- eller akselerasjons-/decelerasjonskraft, kan de lange nervetrådene (aksonene) som forbinder ulike hjerneområder – herunder de synsrelaterte nettverkene omtalt over – bli strukket eller skjært på mikronivå, noe som forstyrrer signaloverføringen mellom hjerneområder. Det er viktig å være presis på hva dette betyr i praksis ved mild traumatisk hjerneskade: denne typen aksonskade er i all hovedsak et forskningsfunn påvist med avanserte bildeteknikker som diffusjonstensor-MR (DTI), og er som regel ikke synlig på den vanlige CT- eller MR-undersøkelsen pasienter faktisk får ved en hjernerystelse (jf. punkt 1, der CT er normal hos over 90 %). Diffus aksonal skade som en synlig, bekreftet diagnose hører i praksis hjemme ved moderat til alvorlig hodeskade, ofte assosiert med lengre bevisstløshet og synlige forandringer på MR. Ved mild hjernerystelse er aksonal påvirkning derfor mer presist beskrevet som en sannsynliggjort, mikroskopisk og forbigående funksjonsforstyrrelse – ikke en bekreftet strukturell skade som kan påvises hos den enkelte pasient i vanlig klinisk praksis.

Denne distinksjonen er ikke bare akademisk. Den forklarer noe som er klinisk relevant: en hjernerystelse kan gi reelle, målbare synsrelaterte symptomer selv når CT og MR er helt normale – nettopp fordi forstyrrelsen i stor grad ligger på et cellulært og metabolsk nivå som ligger under oppløsningsgrensen til rutinemessig bildediagnostikk. Dette er samtidig et argument for varsomhet: fraværet av synlig skade på bilder er ikke det samme som fravær av en reell, biologisk forstyrrelse – men det er heller ikke i seg selv bevis for at ethvert vedvarende symptom skyldes en spesifikk, identifiserbar strukturell skade. Se punkt 1 for en bredere drøfting av denne typen årsaksspørsmål.

4. Symptomer – og hva som kan ligge bak dem

Symptomer etter hjernerystelse er sjelden rene "synssymptomer" isolert sett – de opptrer ofte sammen med hodepine, konsentrasjonsvansker, svimmelhet og tretthet. Tabellen under viser noen av de vanligste symptomene og mulige underliggende synsrelaterte mekanismer – utdypet i sin helhet i punkt 5:

Symptom	Mulig synsrelatert årsak
Dobbeltsyn, "dobbelt-følelse" ved nærarbeid, eller tekst som "svømmer"/flyter på siden	Konvergensinsuffisiens (samsynsproblem)
Hodepine ved lesing/skjermarbeid, ofte forverret utover dagen	Akkommodasjonsforstyrrelse (insuffisiens, eksess, infasilitet eller dårlig vedvarende akkommodasjon)
Svimmelhet ved hodebevegelse, eller når omgivelsene virker "ustabile"	Forstyrrelse i vestibulo-okulær refleks (VOR)
Mister plassen ved lesing, "hopper" i teksten, generelle lesevansker	Sakkadiske dysfunksjoner (unøyaktige blikksprang)
Vansker med å følge bevegelige objekter, dårlig øyesporing, vanskelig i trafikk	Nedsatt følgebevegelse (smooth pursuit)
Lysømfintlighet (fotofobi), ubehag av sterkt eller flimrende lys	Endret prosessering av visuell kontrast/lys
Rask øyetretthet ved nærarbeid	Kombinasjon av akkommodasjons- og vergensbelastning
Uklart syn som kommer og går, uavhengig av brillestyrke	Fluktuerende fokusering/vergens, ikke nødvendigvis brytningsfeil
Ubalanse eller kvalme i travle miljøer ("supermarked-svimmelhet"), uro ved skjermscrolling	Visuell bevegelsessensitivitet (VMS) / bevegelsesindusert svimmelhet, se også PPPD
Lener eller driver mot én side ved gange, ujevn vektfordeling, balanseproblemer	Visuell midtlinjeskift (VMSS) / unormal egosentrisk lokalisering
Finner ikke igjen ting i en rotete eller full hylle, glemmer rekkefølger eller flertrinnsinstruksjoner	Svekket visuell prosessering (figur-grunn-persepsjon, sekvensielt minne)
Konsentrasjonsvansker, «hjernetåke», rask mental utmattelse ved synskrevende oppgaver	Ofte sekundært til synsmotorisk merbelastning – ikke nødvendigvis en primær kognitiv svikt

Det er en viktig klinisk presisering: mange av disse symptomene overlapper med andre tilstander, som migrene, nakkerelatert svimmelhet/cervikogen svimmelhet, angst, søvnforstyrrelser, og – slik drøftet i punkt 1 – den bredere og til dels omdiskuterte PCS-symptomkomplekset). Dette er nettopp grunnen til at en grundig, strukturert utredning er viktig (se punkt 6) – og hvorfor synsproblemer etter hjernerystelse bør vurderes som en del av et bredere klinisk bilde, ikke isolert.

5. De vanligste synsproblemene i detalj

Konvergensinsuffisiens

Konvergens er øynenes evne til å rette seg innover mot hverandre når man ser på noe nært, for eksempel en bok eller mobiltelefon. Konvergensinsuffisiens innebærer at denne evnen er svekket, noe som typisk gir dobbeltsyn, hodepine og øyetretthet ved nærarbeid. Dette er en av de klinisk best undersøkte synsforstyrrelsene etter hjernerystelse, se punkt 8.

Symptombildet er ofte bredere enn selve dobbeltsynet. Et av de mest karakteristiske, og minst intuitive, symptomene er at teksten oppleves som å "svømme", flyte eller bevege seg på siden ved lesing – et symptom som inngår som eget spørsmål i det standardiserte spørreskjemaet Convergence Insufficiency Symptom Survey (CISS), som brukes klinisk til å kartlegge symptomtrykk. Mange rapporterer også konsentrasjonsvansker og redusert lesehastighet, ikke fordi oppmerksomheten i seg selv er svekket, men fordi det kognitive "overheadet" ved å kompensere for ustabilt binokulært samsyn gjør det krevende å holde fokus over tid. Dette er en viktig påminnelse om at det som beskrives som "konsentrasjonsproblemer" etter hjernerystelse, i noen tilfeller kan ha en synsmotorisk snarere enn en rent kognitiv årsak.

Objektive laboratoriemålinger understøtter det kliniske bildet. Thiagarajan, Ciuffreda og Ludlam (2011, Ophthalmic and Physiological Optics) fant i sin oversiktsartikkel at vergensbevegelsenes toppfart hos personer med mTBI var omtrent tre ganger lavere enn hos friske kontrollpersoner, med lengre latenstid og økt variabilitet i sluttposisjonen – funn som er godt forenlige med opplevelsen av ustabilt, "flytende" samsyn. Det er dessuten holdepunkter for at konvergensinsuffisiens etter hjernerystelse ikke nødvendigvis er identisk med "vanlig" (utviklingsmessig) konvergensinsuffisiens hos barn og unge for øvrig: Alvarez, Yaramothu, Scheiman og medarbeidere (2021, Vision Research) sammenlignet konvergensinsuffisiens hos ungdom med vedvarende post-commotio-symptomer mot konvergensinsuffisiens hos jevnaldrende uten hodeskade, og fant at post-commotio-gruppen hadde signifikant tregere vergenshastighet, mer forskjøvet nærpunkt for konvergens (NPC), og mer uttalt svekket akkommodasjonsamplitude. Dette antyder at synsmotoriske forstyrrelser etter hjernerystelse kan ha noen andre underliggende mekanismer enn CI hos ellers friske personer, noe som igjen er et argument for at utredning og behandling bør tilpasses denne pasientgruppen spesifikt, ikke bare overføres direkte fra vanlig CI-litteratur.

Akkommodasjonsforstyrrelser

Akkommodasjon er øyets evne til å endre fokus mellom nært og fjernt hold. Etter en hjernerystelse kan denne mekanismen bli tregere, mindre presis eller lettere å slite ut, noe som gir uklart syn og hodepine ved lengre tids nærarbeid.

Akkommodasjonsforstyrrelser er ikke én enhetlig tilstand, men deles klinisk inn i flere undertyper, basert på den klassiske Duke-Elder-klassifiseringen:

• Akkommodasjonsinsuffisiens – redusert akkommodasjonsamplitude, det vil si at øyet ikke klarer å fokusere sterkt nok på nære avstander. Dette er den klart hyppigst rapporterte formen etter mTBI, med forekomsttall i litteraturen fra rundt 20 til over 50 prosent avhengig av studie og populasjon (Green et al., 2010; Almutairi, 2025).

• Akkommodasjonseksess (spasme) – motsatt problem, der akkommodasjonssystemet "sitter fast" i for sterkt fokus, noe som både medfører anstrengelse i nærarbeid og gir vansker med å slappe av tilbake til avstandssyn. Den reduserte avstandsfunksjonen kan lett mistolkes som nærsynthet, og en travel og uoppmerksom optiker kan gå i fellen å rekvirere dem minusbriller, noe som bare forverrer situasjonen.

• Akkommodasjonsinfasilitet – vansker med å skifte raskt og presist mellom nær- og fjernfokus, noe som særlig merkes ved aktiviteter som veksler mellom skjerm og omgivelser (for eksempel undervisning eller møter).

• Dårlig vedvarende akkommodasjon (ill-sustained accommodation) – fokuseringsevnen er til stede innledningsvis, men brytes raskt ned ved vedvarende nærarbeid, slik at symptomene forverres utover dagen.

Green og medarbeidere (2010, Journal of Rehabilitation Research and Development) fant, ved objektive laboratoriemålinger, at responsene hos personer med mTBI var forsinket og viste tydelige utmattelseseffekter sammenlignet med friske kontrollpersoner – et funn som stemmer godt med det kliniske bildet av symptomer som forverres utover dagen, snarere enn å være konstante.

Sakkadiske dysfunksjoner og følgebevegelser

Sakkader er de raske blikksprangene øynene gjør, for eksempel når man leser fra ord til ord. Følgebevegelser (smooth pursuit) er den jevne bevegelsen øynene gjør når de følger et objekt i bevegelse. Begge disse funksjonene kan bli mindre presise etter hjernerystelse, noe som særlig merkes ved lesing og i trafikk.

En systematisk oversikt og metaanalyse (Mani, Asper & Khuu, 2018, Brain Injury) fant konsistent svekkede sakkader og følgebevegelser hos voksne med traumatisk hjerneskade sammenlignet med friske kontrollpersoner på tvers av de inkluderte studiene, selv om forfatterne påpeker at alvorlighetsgrad og måletidspunkt varierte betydelig mellom studiene. Klinisk kartlegges dette gjerne med standardiserte, tidtakede lesetester som Developmental Eye Movement-testen (DEM) eller King-Devick-testen, som brukes både til diagnostikk og til å følge endring over tid – men det er verdt å merke seg at disse testene måler en sammensatt ferdighet (sakkader, oppmerksomhet, språk og prosesseringshastighet spiller alle inn), og ikke er et rendyrket mål på øyemotorikk alene.

Det finnes også en dansk mTBI-spesifikk behandlingsstudie: Smaakjær, Wachner og Rasmussen (2022, Neurological Research) undersøkte 28 voksne med langvarige plager etter hjernerystelse og øyemotorisk dysfunksjon, som gjennomgikk strukturert synstrening rettet mot binokulært samsyn og øyebevegelser ved en dansk kommunikasjonssentral (CSU-Slagelse). Studien fant signifikant bedring i flere binokulære og øyemotoriske mål etter behandling. Som med mye annen litteratur på feltet var dette en ukontrollert studie uten sammenligningsgruppe, men den er verdt å nevne som et av relativt få skandinaviske bidrag til denne forskningen (se også punkt 8 og punkt 9).

Vestibulo-okulær refleks (VOR) og svimmelhet

VOR er refleksen som stabiliserer synet når hodet beveger seg, slik at omgivelsene ikke "hopper" når du går eller snur på hodet. En forstyrret VOR kan gi svimmelhet, uro i synsfeltet og kvalme, særlig i miljøer med mye visuell bevegelse.

Visuell midtlinjeskift (Visual Midline Shift Syndrome, VMSS) – abnormal egosentrisk lokalisering

Et mindre kjent, men klinisk relevant fenomen er visuelt midtlinjeskift, også omtalt som unormal egosentrisk lokalisering (abnormal egocentric localization). Begrepet beskriver en tilstand der personens opplevde kroppsmidtlinje er forskjøvet i forhold til den faktiske, fysiske midtlinjen, noe som kan gi seg utslag i at personen lener eller driver mot én side ved gange, eller støter borti gjenstander på én side, uten nødvendigvis å være klar over det selv.

Konseptet er utviklet av optometristen William V. Padula og medarbeidere, som en del av en modell som skiller mellom et "fokalt" og et "ambient" (bakgrunnsorientert) visuelt prosesseringssystem, der det ambiente systemet bidrar med en førbevisst romlig orientering sentral for balanse (Padula & Argyris, 1996). I en studie av slagpasienter fant Padula og medarbeidere (2009) at retningen på kroppens lene/drift samsvarte med den forskjøvne egosentriske midtlinjen, og at dette kunne reduseres hos 80 prosent eller flere ved bruk av yoked prismer. En retrospektiv studie av traumatisk hjerneskade spesifikt (Tong et al., 2016) rapporterte høy forekomst av samme fenomen i denne pasientgruppen.

Forskningsgrunnlaget stammer i stor grad fra én forskningstradisjon (Padula og medarbeidere), og består i hovedsak av kasustikker snarere enn store randomiserte studier. Konseptet er derfor mer etablert i nevrooptometrisk rehabiliteringspraksis enn i generell nevrologisk litteratur, men beskriver et klinisk gjenkjennelig mønster hos pasienter med vedvarende balanse- og gangvansker.

Visuell bevegelsessensitivitet (Visual Motion Sensitivity, VMS) og bevegelsesindusert svimmelhet

Mange blir uvanlig plaget av bevegelse i synsfeltet etter hjernerystelse – for eksempel i en travel butikk (noen ganger omtalt som «supermarkedssyndrom»), ved skjermscrolling, eller som passasjer i bil. Dette omtales som visuell bevegelsessensitivitet (Visual Motion Sensitivity, VMS) eller bevegelsesindusert svimmelhet (Visually Induced Dizziness, VID), og forekomsttallene varierer betydelig mellom studier – fra rundt 40 prosent (Ciuffreda et al., 2017) til 70–80 prosent (Wibble et al., 2023), trolig fordi ulike studier måler noe forskjellige fenomener i ulike pasientgrupper.

Foreslåtte mekanismer inkluderer overaktivering av den bevegelsesfølsomme, magnocellulære synsbanen og/eller endret vekting mellom visuell og vestibulær informasjon. Wibble og medarbeidere (2023) fant økt øyerotasjon og vertikal vergens som respons på bevegelsesstimulering hos disse pasientene, et mulig fremtidig objektivt mål. Et vanlig optometrisk tiltak er binasal okklusjon (BNO) – delvis tildekking av synsfeltet nær nesen – som i mindre studier har vist å dempe responsen på bevegelsesstimuli (Ciuffreda et al., 2013; 2017).

Forholdet til PPPD: Bevegelsesindusert svimmelhet etter hjernerystelse overlapper betydelig med persistent postural-perceptual dizziness (PPPD), en diagnose definert av Bárány Society (Staab et al., 2017) og inkludert i ICD-11. PPPD kjennetegnes av vedvarende svimmelhet i minst tre måneder som forverres av oppreist stilling, egenbevegelse og komplekse visuelle omgivelser – de samme triggerne som ved VMS/VID – og hjernerystelse er anerkjent som én av flere utløsere for sekundær PPPD. I praksis beskriver synsfaglig og nevro-otologisk litteratur her til dels overlappende fenomener med ulik terminologi, noe som underbygger verdien av tverrfaglig utredning (se punkt 9). Vestibulær migrene er en viktig differensialdiagnose.

Fotofobi (lysømfintlighet)

Økt følsomhet for lys er svært vanlig etter hjernerystelse. Mekanismen er ikke fullt ut kartlagt, men antas å involvere endret prosessering i synsbanene og trigeminusnerven. Fargede filterlinser er undersøkt som ett av flere avlastningstiltak, med varierende individuell respons.

Visuell prosessering: diskriminasjon, closure, figur-grunn og visuelt minne

Utover de rent motoriske og bevegelsesrelaterte utfordringene beskrevet over, rapporterer mange pasienter en annen, mer subtil type vanske: øynene fungerer i utgangspunktet greit, men hjernen bruker unormalt lang tid på å tolke det som blir sett, eller klarer ikke å hente frem det den nettopp har sett. Kort sagt: man ser, men vet ikke helt hva man ser – eller husker det ikke et sekund senere.

Dette hører til det som i synsfaglig litteratur omtales som høyere-ordens visuell prosessering, og som klinisk gjerne kartlegges langs noen etablerte delferdigheter (blant annet fra testbatteriet Test of Visual Perceptual Skills, TVPS, og Motor-Free Visual Perception Test, som også er validert i hjerneskadde populasjoner – Bouska & Kwatny, 1983):

• Visuell diskriminasjon – evnen til å oppfatte forskjeller mellom like former, symboler eller ord (for eksempel å skille bokstavene "b" og "d").

• Visuell closure – evnen til å gjenkjenne en helhet ut fra et ufullstendig visuelt inntrykk, for eksempel å lese et ord selv om deler av det er skjult.

• Figur-grunn-persepsjon – evnen til å skille et relevant objekt fra en visuelt "rotete" bakgrunn, for eksempel å finne riktig vare i en full butikkhylle.

• Visuelt minne og sekvensielt minne – evnen til å huske det man nettopp har sett, og i hvilken rekkefølge, for eksempel et telefonnummer eller retningen i en instruksjon med flere trinn.

Slike vansker er godt beskrevet ved ervervet hjerneskade generelt, og det finnes indikasjoner på lignende mønstre spesifikt ved mild traumatisk hjerneskade, blant annet koblet til forstyrrelser i den bevegelsesbehandlende dorsale synsbanen, som ser ut til å kunne påvirke lesehastighet og eksekutive funksjoner som arbeidsminne og oppmerksomhet (Lawton, 2019 og senere arbeider). Symptomene overlapper med generell kognitiv trøtthet etter hjernerystelse, og nettopp derfor er det nyttig å kartlegge om vanskene har et visuelt prosesseringselement – siden dette kan la seg avlaste eller trene spesifikt, fremfor bare å tilskrives generell "hjernetåke".

6. Hvordan undersøkes synsproblemer etter hjernerystelse?

Det er en vesentlig forskjell mellom en ordinær synsundersøkelse og en nevrooptometrisk undersøkelse:

En ordinær synstest kartlegger typisk synsskarphet, brytningsfeil (om du trenger briller) og en overordnet vurdering av øyehelsen. Dette er viktig, men fanger som regel ikke opp de mer subtile øyemotoriske og binokulære forstyrrelsene som kjennetegner synsproblemer etter hjernerystelse.

En nevrooptometrisk undersøkelse går videre og kartlegger blant annet:

• Vergensfunksjon (konvergens/divergens) og fusjonsreserver - hvor mye belastning tåler systemet og hvor visuelt erfaren er individet

• Vergensfasilitet - hvor effektiv og utholdende er omstillingseven i det visuell systemet

• Akkommodasjonsamplitude - hvor sterk er fokuseringskapasiteten

• Akkomodasjonsfleksibilitet - hvor dynamisk er fokussystemet?

• Sakkader og følgebevegelser, ofte med strukturerte protokoller eller øyesporingsutstyr

• Vestibulo-okulær refleks og synets rolle i balanse

• Synsfelt og visuell oppmerksomhet

• Symptombelastning kartlagt med standardiserte spørreskjemaer (for eksempel Convergence Insufficiency Symptom Survey, CISS, eller Brain Injury Vision Symptom Survey (BIVSS) brukt i hjernerystelsesforskningen)

Et supplerende verktøy som brukes av enkelte klinikere er Groffman Visual Tracing-testen (GVT), der pasienten visuelt følger fem sammenfiltrede linjer av økende kompleksitet fra bokstav til tilhørende tall. Testen ble opprinnelig utviklet for barn, og har historisk hatt et svakere valideringsgrunnlag enn DEM og King-Devick for voksne. Dette endret seg nylig: Facchin, Mischi, Iannello, Maffioletti og Daini (2022, Vision) publiserte normative referanseverdier for GVT hos 526 voksne i alderen 20–79 år uten nevrologiske eller psykiatriske lidelser, noe som for første gang gjør det mulig å tolke voksnes resultater opp mot en aldersjustert norm. Testen er fortsatt mindre etablert enn DEM og King-Devick i forskningslitteraturen om hjernerystelse spesifikt, men normeringsstudien styrker grunnlaget for å bruke den også hos voksne pasienter.

Denne typen undersøkelse tar vesentlig lengre tid enn en standard synsundersøkelse, nettopp fordi den kartlegger funksjoner som ikke fanges opp av en vanlig synsprøve.

7. Hva er nevrooptometrisk rehabilitering (NORT)?

Neuro-Optometric Rehabilitation Therapy (NORT) er en samlebetegnelse for optometrisk basert trening og tilrettelegging rettet mot synsrelaterte følger av hjerneskade, inkludert hjernerystelse. Betegnelsen er nært knyttet til Neuro-Optometric Rehabilitation Association (NORA), en amerikansk tverrfaglig fagorganisasjon stiftet i 1990 som i dag fungerer som et samlingspunkt for forskning, videreutdanning og kliniske retningslinjer på feltet.

I praksis er NORT en paraplybetegnelse som kan omfatte flere ulike, til dels svært forskjellige tiltak – ikke én enkelt behandlingsform. Basert på det som er gjennomgått tidligere i denne artikkelen, inkluderer verktøykassen typisk:

• Strukturert synstrening (vision therapy) for vergens-, akkommodasjons- og øyemotoriske funksjoner (se punkt 5 og 8)

• Prismekorreksjon, herunder yoked prismer ved visuell midtlinjeskift (se punkt 5)

• Binasal okklusjon (BNO) ved visuell bevegelsessensitivitet (se punkt 5)

• Tilpasning av lys- og lesestrategier, for eksempel ved fotofobi (se punkt 5)

Det er viktig å være tydelig på hva NORT er, og hva det ikke er:

Nevrooptometrisk rehabilitering kan være aktuelt for enkelte pasienter med vedvarende synsrelaterte symptomer etter hjernerystelse eller annen ervervet hjerneskade. Tiltakene tilpasses individuelt ut fra funn i undersøkelsen, og forskningsgrunnlaget varierer betydelig mellom de ulike delområdene – fra relativt solid dokumentasjon for strukturert vergenstrening (se punkt 8), til et grunnlag som i stor grad er basert på klinisk erfaring, mindre studier og fagfellevurderte case-serier for andre tiltak.

NORT er sjelden en isolert løsning. I de fleste tilfeller inngår synsrehabilitering som én av flere komponenter i et bredere rehabiliteringsforløp, se punkt 9.

Bottom-up og top-down – to typer tiltak. Innen nevrorehabilitering brukes disse begrepene ofte til å skille mellom to prinsipielt ulike tilnærminger til synsrelaterte funksjonsutfall, en inndeling som opprinnelig ble beskrevet av Bowen og medarbeidere i en Cochrane-oversikt om rehabilitering ved neglect etter hjerneslag (Bowen, Lincoln & Dewey, 2002; oppdatert i senere versjoner). Bottom-up-tiltak – som briller, prismer og binasal okklusjon – virker direkte på synssystemet uten å kreve bevisst innsats eller endret atferd fra pasienten; de støtter og avlaster. Top-down-tiltak – som strukturert synstrening (OVT) – krever derimot at pasienten aktivt deltar, får tilbakemelding og bygger nye ferdigheter over tid; de utfordrer og styrker. I praksis kombineres ofte begge tilnærmingene: et bottom-up-tiltak kan redusere symptomtrykket nok til at pasienten tåler å delta i mer krevende, aktiv synstrening.

8. Hva sier forskningen – egentlig?

Kort svar: evidensen er sterkest for konkrete enkelttiltak – særlig strukturert vergenstrening ved konvergensinsuffisiens – og svakere for NORT som samlet konsept rettet mot hele det post-konkussive symptombildet. En stor, adekvat dimensjonert randomisert studie publisert i 2025 (omtalt nedenfor) har imidlertid styrket dette bildet betydelig for konvergensinsuffisiens spesifikt.

Skal man forstå kunnskapsgrunnlaget for synsrehabilitering etter hjernerystelse, er det nyttig å skille mellom ulike typer forskning:

• Systematiske oversikter og metaanalyser – den sterkeste formen for samlet evidens

• Randomiserte kontrollerte studier (RCT) – gir god årsakssammenheng, men er relativt få på dette feltet

• Kohortstudier og klinikkbaserte gjennomganger – viser mønstre i større pasientgrupper, men uten kontrollgruppe

• Case-serier og klinisk erfaring – nyttig for å generere hypoteser, men gir svakere evidens for effekt

Der evidensen er relativt solid: Cochrane-samarbeidet har gjennomført systematiske oversikter over ikke-kirurgisk behandling av konvergensinsuffisiens (som er en av de vanligste synsforstyrrelsene etter hjernerystelse, se punkt 5). Konklusjonen er nyansert: kontorbasert vergens-/akkommodasjonstrening med hjemmeoppfølging er mer effektivt enn hjemmebaserte “pen-til-nese”-øvelser (Pencil Pushup) eller hjemmebasert databasert trening hos barn, mens evidensen for effekt av ulike ikke-kirurgiske tiltak hos voksne fortsatt er mindre entydig. Det er også pekt på metodiske svakheter i flere av de underliggende studiene, inkludert ulik behandlingsdosering mellom sammenligningsgruppene i den mye siterte CITT-studien fra 2005.

For synsproblemer spesifikt etter mTBI finnes det en betydelig mengde retrospektive og kliniske kasustikker som rapporterer positive resultater av synstrening. I en retrospektiv analyse av 33 pasienter med mTBI (Ciuffreda et al., 2008, Optometry) viste 90 prosent (30 av 33) bedring i minst ett hovedsymptom etter synstrening, og 90 prosent av disse (27 av 30) viste også objektiv bedring i minst ett klinisk måltegn, som nærpunkt for konvergens. Slike tall er lovende, men det er samtidig verdt å nevne at det finnes minst én studie (Al-Qurainy, 1995) der bedring i konvergens/akkommodasjon var omtrent like stor i en gruppe som fikk synstrening (83 %) som i en gruppe som kun ble fulgt uten aktiv behandling (80 %) – et funn som illustrerer hvor vanskelig det er å skille behandlingseffekt fra naturlig spontanbedring uten en skikkelig kontrollgruppe.

Der evidensen fortsatt er under utvikling: Selve begrepet NORT, og bruken av synsrehabilitering spesifikt rettet mot postkonkussive symptomer har historisk hatt et mindre modent forskningsgrunnlag enn behandling av konvergensinsuffisiens generelt. Gallaway, Scheiman og Mitchells klinikkbaserte gjennomgang fra 2017 er en av de mest siterte kildene på feltet, men er en retrospektiv journalgjennomgang uten kontrollgrupper – ikke en randomisert studie. Forfatterne peker selv på at prospektive kliniske studier er nødvendige for å kartlegge det naturlige forløpet av synsplager etter hjernerystelse, og dermed også for å isolere effekten av behandling fra spontan bedring over tid.

Hvor mange studier finnes egentlig og av hvilken kvalitet? Dette spørsmålet er verdt å svare på så presist som mulig, i stedet for bare å si at "det finnes forskning". Den mest oppdaterte systematiske oversikten og metaanalysen på restitutiv (funksjonsgjenopprettende) synstrening ved mTBI hos voksne (Colantonio, Bayley og Mollayeva, 2024, publisert i Brain Injury) gjennomgikk 5 328 treff og endte med 12 studier som oppfylte inklusjonskriteriene: 7 case-serier og 5 studier med krysningsdesign (crossover), til sammen 354 deltakere. Forfatterne fant en trend mot bedring i øyemotoriske mål og synsrelaterte oppgaver, men vurderte at samtlige 12 studier hadde høy risiko for systematiske skjevheter, og at den samlede evidensen (vurdert med GRADE-metodikk) var av lav tillit.

Et konsensusdokument fra amerikanske nevro-oftalmologer og nevrologer (Subramanian, Barton, Ranalli m.fl., 2022, publisert i Neurology: Clinical Practice, American Academy of Neurology) gir et enda mer detaljert bilde, brutt ned per behandlingstype:

• Vergens-/akkommodasjonstrening: én retrospektiv gjennomgang (Gallaway et al., 2017, n=232) og én prospektiv, ukontrollert studie av 19 pasienter (Conrad et al., 2017), samt en liten krysningsstudie av 12 pasienter som Cochrane selv vurderte til «svært lav tillit» på grunn av metodiske svakheter (ulik dosering, frafall, upassende statistikk).

• Binasal okklusjon: tre gruppestudier (henholdsvis 10 og 15 pasienter med visuell bevegelsessensitivitet i de to som rapporterte kliniske utfall), ingen med kontrollgruppe.

• Yoked prisme ved visuell midtlinjeskift: én studie av 36 pasienter (10 med hjernerystelse), uten blinding eller kontrollgruppe.

• Fargede filterlinser ved lysømfintlighet: noen få små studier (7, 12 og 62 pasienter), med til dels motstridende funn – én retrospektiv gjennomgang fant faktisk at langvarig bruk av tintede linser var forbundet med dårligere lysømfintlighet etter et år, mulig fordi linsene hindrer naturlig tilvenning.

Forfatterne konkluderer at all synstrening ved mTBI inntil videre må betraktes som «ikke-dokumentert nytte», samtidig som de understreker at dette ikke er det samme som bevist ineffektivt – det er rett og slett for få og for små kontrollerte studier til å si det sikkert. En Cochrane-oversikt spesifikt om øyebevegelsesforstyrrelser ved ervervet hjerneskade (Rowe et al., 2018) kom til en lignende konklusjon: utilstrekkelig evidens til å anbefale eller fraråde spesifikke tiltak. Også en fagfellevurdert kommentarartikkel i det anerkjente nevrologitidsskriftet Annals of Neurology (Barton & Ranalli, 2020) argumenterer for varsomhet og peker på at øyemotoriske avvik etter mer alvorlig hjerneskade også bedres hos ubehandlede pasienter over tid.

Et nyttig blikk på det samlede kunnskapsgrunnlaget kommer også fra en kanadisk arbeidsmedisinsk instans, WorkSafeBC sin Evidence-Based Practice Group (Martin, 2022), som gjennomførte en systematisk oversikt over synstrening som behandling for traumatisk hjerneskade. Konklusjonen var forsiktig og i tråd med det som er beskrevet over: gjennomgangen identifiserte seks primærstudier egnet for vurdering og pekte på vedvarende svakheter i litteraturen – lavt evidensnivå, sprikende diagnosekriterier for mTBI, stor variasjon i synstreningsprotokoller og utfallsmål og gjennomgående kort oppfølgingstid.

Et betydelig nytt bidrag i 2025: Bildet over er i ferd med å endre seg.CONCUSS-studien (Alvarez, Scheiman, Hajebrahimi, Goodman og medarbeidere, publisert i British Journal of Sports Medicine, oktober 2025) er den første adekvat dimensjonerte randomiserte kontrollerte studien spesifikt rettet mot konvergensinsuffisiens etter hjernerystelse. Både studieprotokollen (Alvarez et al., 2024,PLOS ONE) og selve resultatartikkelen er offentlig tilgjengelige, noe som gir uvanlig god innsikt i akkurat hvordan studien ble gjennomført.

Hva ble gjort: Studien ble gjennomført ved to sentre i USA (New Jersey Institute of Technology og Children's Hospital of Philadelphia), og inkluderte 104 deltakere i alderen 11–25 år med vedvarende postkonkussive symptomer 4–24 uker etter skaden. Deltakerne måtte oppfylle strenge, forhåndsdefinerte diagnosekriterier for symptomatisk konvergensinsuffisiens etter hjernerystelse (CONC-CI): en CISS-symptomskår på minst 16 poeng (barn) eller 21 poeng (voksne), et nærpunkt for konvergens (NPC) svekket til mer enn 6 cm, og enten redusert positiv fusjonsvergens (PFV) eller ikke bestått Sheards kriterium. Deltakerne ble randomisert til enten umiddelbar kontorbasert vergens-/akkommodasjonstrening med bevegelseskomponent (OBVAM, to ganger ukentlig i 6 uker), eller samme behandling utsatt i 6 uker («vent og se» eller «standard oppfølging»). Etter 6 uker fikk også vent-og-se-gruppen tilbud om behandling, slik at ingen deltakere endte uten tilgang til tiltaket. Utfallsvurderingen ble gjort av personell som ikke visste hvilken gruppe den enkelte deltaker tilhørte (maskert vurdering) – et viktig kvalitetstrekk som mangler i mye av den øvrige litteraturen omtalt i denne artikkelen.

Hva var målet (primærendepunktet): Det forhåndsdefinerte primære endepunktet var en sammensatt vurdering av endring i NPC og PFV ved 6-ukerskontrollen, analysert etter intention-to-treat-prinsippet. Deltakerne ble klassifisert som «vellykket», «bedret» eller «ingen respons» ut fra forhåndsdefinerte terskelverdier for normalisering og klinisk relevant bedring.

Hva ble konkludert: Resultatene viste en markert forskjell mellom gruppene. På det primære, sammensatte endepunktet oppnådde 88 prosent (46 av 52) i gruppen som fikk umiddelbar behandling status som «vellykket» eller «bedret», mot bare 8 prosent (4 av 52) i vent-og-se-gruppen (p<0,001). Nærpunkt for konvergens bedret seg i gjennomsnitt med 7,9 cm i behandlingsgruppen, mot 1,8 cm i vent-og-se-gruppen (forskjell mellom gruppene: 5,1 cm; 95 % KI 3,9–6,3; p<0,001), og positiv fusjonsvergens bedret seg med 17,5 prismedioptrier mot 2,5 (forskjell: 15,0Δ; 95 % KI 11,7–18,3; p<0,001). Også symptomtrykket (CISS) bedret seg langt mer i behandlingsgruppen: 79 prosent rapporterte bedring, mot 13 prosent i vent-og-se-gruppen. Til sammenligning med annen litteratur om konvergensinsuffisiens generelt (altså ikke hjernerystelsesspesifikk) er 88 prosent suksessrate faktisk høyere enn det som er rapportert for tilsvarende kontorbasert trening hos barn uten hodeskade i den klassiske CITT-studietradisjonen (rundt 73 %), noe som er bemerkelsesverdig og bør følges opp i senere replikasjonsstudier.

En tilhørende fMRI-delstudie (Sangoi, Hajebrahimi, Gohel, Scheiman, Goodman, Noble & Alvarez, 2025, Frontiers in Neuroscience) undersøkte den nevrobiologiske siden av samme behandlingsforløp. Blant deltakerne som gjennomgikk hjerneavbildning før og etter behandling, fant forskerne styrket funksjonell tilkobling mellom frontallappen og lillehjernebarken (cerebellar vermis) etter behandling – et funn som samsvarte med graden av klinisk bedring – og at hjerneaktiviteten etter behandling ikke lenger var statistisk skilt fra en gruppe friske kontrollpersoner uten samsynsproblemer. Dette gir et mulig nevrobiologisk korrelat til den kliniske bedringen, selv om det fortsatt er tidlig forskning på et mindre utvalg.

Er det fortsatt grunn til måtehold? Dette er én studiefamilie (om enn en svært godt gjennomført én), fra to amerikanske sentre. Med en aldersgruppe på 11–25 år vil kritikerne kunne si at det ikke nødvendigvis er representativt for eldre voksne med hjernerystelse. Studien representerer et kvalitetsmessig taktskifte for feltet: fra (et hundretalls) kasustikker og ukontrollerte studier til en velutformet, adekvat dimensjonert, maskert RCT med et klart positivt og statistisk robust resultat, med en soleklar klinisk signifikans for nettopp den pasientgruppen denne artikkelen handler om.

Videreutvikling av forskning på synsfunksjon generelt og dens relasjon til hjernerystelser er fortsatt viktig. Det kan imidlertid hevdes at det allerede nå, når bevisbyrden for nytteeffekten av optometrisk synsterapi, med eller uten hjernerystelse, har en styrke som er nokså unik innen terapifeltet generelt, så burde man nok tillate, og gjerne oppfordre, pasienter med PCVS og andre binokulære dysfunksjoner å oppsøke hjelp hos en trent synsspesialist.

Ti sentrale studier å kjenne til (for lesere som ønsker å gå videre til kildene selv):

1. Merezhinskaya et al., 2019 – systematisk oversikt/metaanalyse av forekomst av synsforstyrrelser ved TBI

2. Gallaway, Scheiman & Mitchell, 2017 – den mest siterte kliniske gjennomgangen av synstrening ved post-konkussive synsforstyrrelser (retrospektiv, n=232)

3. Ciuffreda et al., 2008 – retrospektiv analyse av synstrening ved ervervet hjerneskade (n=33)

4. Thiagarajan, Ciuffreda & Ludlam, 2011 – samlet oversikt over vergensdysfunksjon og objektive laboratoriefunn ved mTBI

5. Scheiman et al., 2020 – Cochrane-oversikt om konvergensinsuffisiens (ikke TBI-spesifikk, men grunnlaget CONC-CI-behandling bygger videre på)

6. Rowe et al., 2018 – Cochrane-oversikt om øyebevegelsesforstyrrelser ved ervervet hjerneskade

7. Subramanian, Barton, Ranalli et al., 2022 – konsensusdokument fra nevrologi/nevro-oftalmologi, mest detaljerte kritiske gjennomgang

8. Colantonio, Bayley & Mollayeva, 2024 – nyeste systematiske oversikt/metaanalyse (12 studier, GRADE-vurdert)

9. Martin (WorkSafeBC), 2022 – uavhengig arbeidsmedisinsk evidensvurdering

10. Alvarez, Scheiman, Goodman et al. (CONCUSS-studien), 2025 – første adekvat dimensjonerte RCT på konvergensinsuffisiens spesifikt etter hjernerystelse

Oppsummert: Det finnes god dokumentasjon for at synsproblemer er vanlige etter hjernerystelse, og moderat til god dokumentasjon for at strukturert trening kan bedre funksjon og symptomer ved konvergensinsuffisiens generelt, særlig hos barn og unge. For synsrehabilitering spesifikt rettet mot postkonkussive symptomer har kunnskapsgrunnlaget historisk bestått i hovedsak av case-serier, retrospektive gjennomganger og små ukontrollerte studier – en samlet vurdering som flere uavhengige fagmiljøer (nevrologi, arbeidsmedisin, Cochrane) har omtalt som lovende, men ikke endelig dokumentert. CONCUSS-studien fra 2025 er det første betydelige unntaket fra dette mønsteret og peker i retning av at feltet er inne i en periode med reell kvalitetsheving. Det er denne typen åpen, oppdatert og balansert fremstilling – der både de optimistiske og de kritiske stemmene får plass – som gir det beste grunnlaget for pasienter og henvisende behandlere til å ta informerte valg.

9. Hvem kan ha nytte av synsrehabilitering?

Ikke alle med synsplager etter hjernerystelse trenger – eller har nytte av – synstrening. Noen bedres spontant i løpet av uker. Andre har sammensatte plager der synet bare er én del av bildet, og hvor optimal bedring krever et tverrfaglig samarbeid med for eksempel:

• Fysioterapeut med kompetanse på vestibulær rehabilitering

• Kiropraktor med kompetanse på cervikal og vestibulær rehabilitering

• Osteopat med kompetanse på cercikal, somatisk og vestibulær rehabilitering

• Ergoterapeut, for tilrettelegging i hverdag, skole og arbeid

• Nevrolog, ved vedvarende eller kompliserte symptomer

• Psykolog, ved samtidig angst, søvnvansker eller belastningsreaksjoner

• Logoped, ved språk- og kommunikasjonsvansker

Synsrehabilitering bør forstås som én brikke i et større rehabiliteringspuslespill, ikke en universalløsning. En grundig nevrooptometrisk undersøkelse er samtidig nyttig for å avklare om synet er en vesentlig bidragsyter til symptombildet – og dermed om videre tiltak er relevant for akkurat deg.

Det finnes også konkret evidens for at denne tverrfaglige tilnærmingen kan ha praktisk, målbar nytte. Jensen, Wachner og medarbeidere (2023, Neurological Research) fulgte 82 voksne med vedvarende post-commotio-symptomer ved samme danske senter som studien nevnt i punkt 5 (CSU-Slagelse), gjennom et tverrfaglig behandlingsopplegg rettet mot flere symptomområder samtidig – blant annet tretthet, stress, smerte, øyemotorisk dysfunksjon og lyd-/lysømfintlighet. Hovedmålet var å øke antall arbeidstimer per uke, og studien fant en signifikant økning i både arbeidsdeltakelse og selvrapportert livskvalitet etter intervensjonen. Også dette var en ukontrollert studie ved ét senter, og resultatene kan derfor ikke automatisk generaliseres, men den illustrerer noe viktig: målet med tverrfaglig rehabilitering er ikke nødvendigvis å fjerne alle symptomer, men å bedre konkret funksjon og livskvalitet – noe som er en mer realistisk og klinisk relevant målestokk enn fullstendig symptomfrihet.

Hvordan henger dette sammen med det norske helsesystemet?

Det er nyttig å kjenne til hvor synsrelatert utredning og behandling faktisk hører hjemme i det norske systemet, og hvordan de ulike aktørene forholder seg til hverandre:

• Du trenger ikke henvisning for å oppsøke en optiker/optometrist. Dette er en av de få helsetjenestene i Norge med fri tilgang. Optikere har i tillegg direkte henvisningsrett videre til øyelege, uten å måtte gå veien om fastlegen.

• Synstrening/synsrehabilitering dekkes i dag ikke av HELFO. Dette er bekreftet i flere høringsdokumenter til Helse- og omsorgsdepartementet: HELFOs refusjonsordninger omfatter ikke synspedagogisk behandling eller synsrehabilitering, uavhengig av om den utføres av optiker, ortoptist eller synspedagog. I praksis betyr dette at slik behandling i all hovedsak er en egenbetalt tjeneste i Norge per i dag, noe som er verdt å vite før man bestiller time – og noe fagmiljøet selv har pekt på som en mangel i dagens refusjonssystem.

• Ortoptist er en egen yrkesgruppe man kun kan henvises til av øyelege, og der bare deler av kostnaden kan dekkes av HELFO.

• Det finnes også et offentlig spesialisttilbud rettet nettopp mot denne pasientgruppen. Sunnaas sykehus har en egen poliklinikk for lette traumatiske hodeskader, beregnet på personer over 16 år med senfølger 4 uker til 2 år etter skaden, der man møter et tverrfaglig team og blant annet får testet syn, balanse og nakke. Fastlege, sykehus eller annen spesialist kan henvise dit. Sunnaas har i tillegg en egen avdeling for mer alvorlige tilfeller av traumatisk hjerneskade. Dette er relevant å kjenne til både som et alternativ og som et mulig samarbeidspunkt – en nevrooptometrisk utredning i privat praksis utelukker ikke og bør ideelt sett samordnes med et eventuelt parallelt forløp i spesialisthelsetjenesten.

Denne informasjonen endrer seg over tid i takt med regelverk og tilbud, og leseren oppfordres til å sjekke gjeldende ordninger på helsenorge.no eller hos HELFO ved behov.

10. Når bør man søke hjelp?

Det er grunn til å søke videre vurdering dersom du, flere uker etter en hjernerystelse, fortsatt opplever:

• Vedvarende hodepine knyttet til lesing, skjermbruk eller kjøring

• Dobbeltsyn, eller en følelse av at teksten "beveger seg" eller "dobler seg"

• Svimmelhet som forverres i butikker, trafikk eller andre travle og syns-intensive miljøer

• Vansker med å lese sammenhengende uten å miste plassen eller bli sliten

• Markert lysømfintlighet som begrenser hverdagen

Viktig: Nye eller forverrede nevrologiske symptomer etter en hodeskade – som kraftig hodepine, gjentatt oppkast, bevisstløshet, kramper, økende forvirring eller svakhet i ansikt/armer/ben – krever alltid akutt medisinsk vurdering. Denne artikkelen omhandler vedvarende, stabile synsrelaterte plager i etterkant av en hjernerystelse, ikke akutte varselsymptomer.

11. Hvordan foregår en utredning hos NyttSyn?

NyttSyn i Stavanger arbeider med pasienter der synsrelaterte plager etter hjernerystelse, mTBI eller annen ervervet hjerneskade ikke har latt seg avklare i løpet av en ordinær synskontroll. En nevrooptometrisk utredning hos oss er mer omfattende, og kartlegger vergens, akkommodasjon, øyemotorikk og synets rolle i balanse, i tillegg til en strukturert samtale om symptombelastning og hverdagsfunksjon (se punkt 6 for hva en slik undersøkelse konkret innebærer).

Slik foregår det, steg for steg:

1. Før timen: Det sparer deg tid og krefter å fylle ut et symptomskjema på forhånd, og vi får mer tid til andre ting sammen. Ta gjerne med både tidligere epikriser, briller/linser (brilleseddel)

2. Kartleggingssamtale. Vi går gjennom skadehistorikk, symptombilde og hvordan plagene påvirker hverdagen, skolen eller arbeidet.

3. Nevrooptometrisk synsvurdering. En grundig funksjonell og nevrooptometrisk synsvurdering hvor vi kartlegger hvordan synet fungerer i samspill med kropp og hjerne i praksis – testing av samsyn, fokusering, øyebevegelser, isolert og i bevegelse og samspill med andre relevante funksjoner, som beskrevet i punktene 5 og 6.

4. Gjennomgang av funn. Vi forklarer hva vi har funnet, hva det kan bety, og hvor sikre eller usikre funnene er – i tråd med den samme åpne, forskningsbaserte tilnærmingen som denne artikkelen.

5. Videre Plan. Der det er aktuelt: forslag til synstrening, briller eller andre tiltak, og/eller henvisning videre til andre faggrupper (se punkt 9) eller (via fastlegen) til det offentlige tilbudet ved f.eks. Sunnaas sykehus, dersom det er mer riktig for deg.

Om behandleren

Undersøkelsen utføres av Nikola Opland Savic, Nevro-Optometrist MSc, medlem av Norsk Selskap for Optometri (MNSO), Norges Optikerforbund (MNOF), Neuro-Optometric Rehabilitation Association (MNORA) og College of Syntonic Optometry (MCSO).

Praktisk informasjon

• Tjeneste: Nevrooptometrisk synsvurdering – en grundig funksjonell og nevrooptometrisk synsvurdering hvor vi kartlegger hvordan synet fungerer i samspill med kropp og hjerne i praksis.

• Varighet: 1,5–2 timer.

• Pris: Kr 2 000,-

• Henvisning: Du trenger ikke henvisning for å bestille time hos oss – det gjelder generelt for optikere/optometrister i Norge (se punkt 9).

• Dekning: Synstrening dekkes i dag normalt ikke av HELFO (se punkt 9), og undersøkelsen er egenbetalt. Har du en privat helseforsikring, kan det være verdt å sjekke med forsikringsselskapet ditt om noe av kostnaden kan dekkes – praksis varierer mellom selskaper og avtaler.

• Ventetid: for øyeblikket kort ventetid for ny pasient.

Ønsker du en vurdering av dine symptomer? Ta kontakt med NyttSyn her

12. Ofte stilte spørsmål (FAQ)

• Hva er en hjernerystelse (mTBI)?

  Hjernerystelse (commotio cerebri) er den mildeste formen for traumatisk hjerneskade, og gir en forbigående forstyrrelse av hjernens funksjon uten at det nødvendigvis foreligger synlig skade på CT eller MR. Se punkt 1 for den formelle diagnosedefinisjonen.

• Hvor vanlig er hjernerystelse?

  Mellom 300 og 700 personer per 100 000 rammes årlig i vestlige land, ifølge WHOs samarbeidende senter for nevrotraumer – og det reelle tallet er trolig høyere, siden ikke alle oppsøker helsevesenet. Se punkt 1.

• Er post-commotio-syndrom (PCS) en anerkjent diagnose?

  Anerkjent, men delvis omdiskutert. Norske fagmiljøer er ikke helt samstemte om hvor mye av bildet ved langvarige plager som skyldes vedvarende fysiologiske forstyrrelser versus andre bidragsytende faktorer. Se punkt 1 for en balansert gjennomgang av denne debatten.

• Hvorfor blir synet påvirket av en hjernerystelse selv om CT eller MR er normal?

  Fordi forstyrrelsen etter en mild hjerneskade i stor grad ligger på et cellulært og metabolsk nivå (den såkalte nevrometabolske kaskaden), som ligger under oppløsningsgrensen til vanlig bildediagnostikk. Se punkt 3 for en grundigere forklaring.

• Kan hjernerystelse gi dobbeltsyn?

  Ja. Dobbeltsyn eller en følelse av "dobbelthet" ved nærarbeid er et av de vanligste symptomene, og skyldes ofte konvergensinsuffisiens – en svekket evne til å rette øynene innover mot et nært objekt.

• Hva er konvergensinsuffisiens?

  En svekket evne til å rette øynene innover mot hverandre ved nærarbeid, noe som typisk gir dobbeltsyn, hodepine, øyetretthet og en følelse av at teksten "svømmer" på siden. Se Punkt 5.

• Hva er akkommodasjonsforstyrrelse?

  En svekket evne til å skifte fokus mellom nært og fjernt hold. Det finnes flere undertyper – insuffisiens, eksess, infasilitet og dårlig vedvarende akkommodasjon – som hver gir et litt ulikt symptombilde. Se Punkt 5.

• Hva er sakkader og følgebevegelser?

  Sakkader er de raske blikksprangene øynene gjør ved lesing, mens følgebevegelser er de jevne bevegelsene øynene gjør når de følger et objekt i bevegelse. Begge kan bli mindre presise etter hjernerystelse. Se Punkt 5.

• Hva er VOR (vestibulo-okulær refleks)?

  VOR er refleksen som stabiliserer synet når hodet beveger seg, slik at omgivelsene ikke "hopper" når du går. En forstyrret VOR kan gi svimmelhet og uro i synsfeltet. ‍ ‍Se Punkt 5.

• Hvorfor blir jeg svimmel når jeg leser eller er i en butikk?

  Dette kan henge sammen med forstyrrelser i VOR, eller med visuell bevegelsessensitivitet (VMS) – en overfølsomhet for bevegelse i synsfeltet som overlapper med den nevro-otologiske diagnosen PPPD. ‍Se Punkt 5.

• Hva er visuell bevegelsessensitivitet (VMS)?

  Visuell bevegelsessensitivitet er en overfølsomhet for bevegelse i synsfeltet – for eksempel i en travel butikk, ved skjermscrolling eller som passasjer i bil – som kan gi svimmelhet, uvirkelighetsfølelse eller kvalme. Det rammer trolig mellom 4 og 8 av 10 med hjernerystelse, avhengig av hvordan det måles. ‍Se Punkt 5 for mer.

• Hva er visuell midtlinjeskift (VMSS)?

  Visuell midtlinjeskift, eller unormal egosentrisk lokalisering, er en forskyvning i den opplevde kroppsmidtlinjen som kan gi lening, drift til én side ved gange, eller ujevn vektfordeling. Konseptet er utviklet innenfor nevrooptometrisk rehabilitering og behandles ofte med yoked prismer. ‍Se Punkt 5 for mer.

• Kan hjernerystelse gi balanseproblemer?

  Ja, både via forstyrrelser i VOR, visuell bevegelsessensitivitet, og visuell midtlinjeskift. Balanseproblemer etter hjernerystelse har derfor ofte flere, samtidige årsaker, og bør sees i sammenheng med en bredere utredning – se punkt 9.

• Hvordan behandles lysømfintlighet (fotofobi) etter hjernerystelse?

  Mekanismen bak fotofobi er ikke fullt ut kartlagt. Fargede filterlinser er undersøkt som ett av flere avlastningstiltak, med varierende individuell respons. Se Punkt 5.

• Hvor lenge varer synsproblemene etter en hjernerystelse?

  Det varierer mye, og de fleste blir vesentlig bedre i løpet av de første ukene. Men en betydelig undergruppe har vedvarende plager: en stor metaanalyse fant at omtrent 1 av 3 fortsatt rapporterte symptomer 3–6 måneder etter skaden (trolig nærmere 1 av 6 når man justerer for svakheter i studiene), og enkelte studier har funnet vedvarende plager flere år ut i forløpet hos en mindre gruppe. Se punkt 2 for en detaljert gjennomgang av forskningen på varighet.

• Hvor lenge varer synsproblemene etter en hjernerystelse?

  Det varierer mye. Mange bedres i løpet av uker. Hos noen vedvarer symptomene lenger, og da kan det være aktuelt med en grundigere utredning for å avklare årsak og eventuelle tiltak.

• Hva er forskjellen på PCS og PCVS?

  Post concussion syndrome (PCS) er en bredere betegnelse på vedvarende symptomer etter hjernerystelse (hodepine, konsentrasjonsvansker, svimmelhet med mer). Post concussion vision syndrome (PCVS) brukes gjerne når de vedvarende plagene i hovedsak er synsrelaterte.

• Kan barn og unge få synsproblemer etter hjernerystelse?

  Ja, og dette er faktisk noe av det best dokumenterte området i litteraturen, blant annet knyttet til idrettsrelatert hjernerystelse og konvergensinsuffisiens hos unge.

• Er idrettsutøvere mer utsatt for synsproblemer etter hjernerystelse?

  Mye av forskningen på konvergensinsuffisiens etter hjernerystelse er faktisk gjort på unge idrettsutøvere, blant annet fordi idrettsmiljøer ofte har systematisk oppfølging etter hodeskader. Det gjør at denne gruppen er relativt godt undersøkt, ikke nødvendigvis mer utsatt i seg selv. Idrettsrelatert hjernerystelse og retur til idrett er tema for en egen, kommende artikkel i vår kunnskapsbank.

• Kan jeg kjøre bil med synsproblemer etter hjernerystelse?

  Synsfunksjoner som øyemotorikk, synsfelt og reaksjonstid på bevegelse er relevante for trafikksikker kjøring, og bør vurderes individuelt dersom du har vedvarende synsplager etter hjernerystelse. Ta kontakt med fastlege eller en nevrooptometrisk klinikk for en konkret vurdering. Bilkjøring etter hjernerystelse er tema for en egen, kommende artikkel i vår kunnskapsbank.

• Kan en optiker eller optometrist hjelpe med dette?

  En optometrist med spesialisert kompetanse innen nevrooptometri kan gjennomføre en grundig kartlegging av øyemotoriske og binokulære funksjoner, og vurdere om synsrelaterte tiltak er relevante – gjerne i samarbeid med lege eller annet helsepersonell.

• Hva er forskjellen mellom optiker, optometrist og ortoptist?

  En optiker tilpasser briller og kontaktlinser. En optometrist har videre kompetanse på synsfunksjon, øyehelse og kan i noen tilfeller ha spesialisert seg innen nevrooptometri. En ortoptist er en egen yrkesgruppe som jobber noe med øyemotorikk og samsyn, lappebehandling for amblyopi og forberedelse til skjele-kirurgi og som man i Norge kun kan henvises til via øyelege. Se punkt 9.

• Hva er forskjellen mellom en nevrolog og en nevrooptometrist?

  En nevrolog vurderer og behandler sykdommer i nervesystemet på et overordnet medisinsk nivå, og er sentral ved utredning av hjerneskade generelt. En nevrooptometrist er en optometrist med spesialisert kompetanse på hvordan hjerneskade påvirker synsfunksjonen spesifikt, på funksjonell utredelse og på synsrettet rehabilitering.

• Trenger jeg henvisning for å bestille en nevrooptometrisk vurdering?

  Nei. Du trenger ikke henvisning for å oppsøke en optiker/optometrist i Norge – dette er en av få helsetjenester med fri tilgang. Se punkter 9 og 11.

• Dekker forsikringen synstrening?

  Synstrening dekkes i dag normalt ikke av HELFO. Har du en privat helseforsikring, kan det være verdt å sjekke med forsikringsselskapet ditt, siden praksis varierer. Se punkter 9 og 11.

• Finnes det et offentlig tilbud for lette hodeskader i Norge?

  Ja. Sunnaas sykehus har en egen poliklinikk for lette traumatiske hodeskader, rettet mot personer over 16 år med senfølger 4 uker til 2 år etter skaden. Se punkt 9

• Hva er NORT?

  NORT (Neuro-Optometric Rehabilitation Therapy) er strukturert synsrehabilitering rettet mot synsrelaterte følger av hjerneskade, se punkt 7.

• Er NORT godt dokumentert?

  Delvis. Forskningsgrunnlaget er sterkere for enkelte delkomponenter, som trening ved konvergensinsuffisiens, enn for NORT som samlet konsept rettet mot alle typer post-konkussive synssymptomer. Se punkt 8 for en mer detaljert gjennomgang.

• Hva er forskjellen på bottom-up og top-down synstiltak?

  Bottom-up-tiltak, som briller, prismer og binasal okklusjon, virker direkte på synssystemet uten å kreve bevisst innsats fra pasienten. Top-down-tiltak, som strukturert synstrening (OVT), krever aktiv deltakelse og bygger nye ferdigheter over tid. Begge tilnærminger kombineres ofte. Se punkt 7.

• Hva er syntonisk fototerapi (lysbehandling)?

  Syntonics, eller syntonisk fototerapi, er bruk av spesifikke lysfarger/bølgelengder gjennom øynene, en metode enkelte optometrister har brukt i over 70 år, blant annet ved lysømfintlighet etter hjernerystelse.

• Er syntonisk fototerapi dokumentert virksomt?

  Nei, ikke per i dag. Den nyeste systematiske oversikten på feltet (Cervera-Sánchez et al., 2023, Journal of Optometry) fant ingen studier av tilstrekkelig metodisk kvalitet til å dokumentere effekt på noen synsfunksjon. Dette skiller seg fra evidensbildet for vergens-/akkommodasjonstrening.

• Hva skjer under en nevrooptometrisk undersøkelse?

  Se punkt 6 og 11 for en detaljert gjennomgang av hva en slik undersøkelse innebærer, og hvordan den skiller seg fra en ordinær synstest.

• Fant du ikke svar på ditt spørsmål her?

  [Ta kontakt med NyttSyn]

Referanser

Referanselisten er delt inn i sentrale oversiktsartikler/metaanalyser, kliniske studier, samt lærebøker og fagbøker. Fullstendig referanseliste med alle kilder brukt i det bredere fagbiblioteket til NyttSyn (inkludert støtteartiklene i kunnskapsbanken) finnes i tilhørende dokument.

• Sentrale systematiske oversikter og metaanalyser

  • Carroll LJ, Cassidy JD, Holm L, Kraus J, Coronado VG; WHO Collaborating Centre Task Force on Mild Traumatic Brain Injury. Methodological issues and research recommendations for mild traumatic brain injury. J Rehabil Med. 2004;(43 Suppl):113–125.

  • Cassidy JD, Carroll LJ, Peloso PM, et al. Incidence, risk factors and prevention of mild traumatic brain injury: results of the WHO Collaborating Centre Task Force on Mild Traumatic Brain Injury. J Rehabil Med. 2004;(43 Suppl):28–60.

  • Carroll LJ, Cassidy JD, Peloso PM, et al. Prognosis for mild traumatic brain injury: results of the WHO Collaborating Centre Task Force on Mild Traumatic Brain Injury. J Rehabil Med. 2004;(43 Suppl):84–105.

  • Belanger HG, Curtiss G, Demery JA, Lebowitz BK, Vanderploeg RD. Factors moderating neuropsychological outcomes following mild traumatic brain injury: a meta-analysis. J Int Neuropsychol Soc. 2005;11(3):215–227.

  • Merezhinskaya N, Mallia RK, Park D, Bryden DW, Mathur K, Barker FM. Visual deficits and dysfunctions associated with traumatic brain injury: a systematic review and meta-analysis. Optom Vis Sci. 2019;96(8):542–555.

  • Giza CC, Hovda DA. The neurometabolic cascade of concussion. J Athl Train. 2001;36(3):228–235.

  • Giza CC, Hovda DA. The new neurometabolic cascade of concussion. Neurosurgery. 2014;75(Suppl 4):S24–S33.

  • Mesfin FB, Gupta N, Hays Shapshak A, Margetis K. Diffuse Axonal Injury. I: StatPearls [Internet]. Treasure Island (FL): StatPearls Publishing; oppdatert 7. juli 2025.

  • Nordin LE, Möller MC, Julin P, Bartfai A, Hashim F, Li TQ. White matter microstructure is associated with functional, cognitive and emotional symptoms 12 months after mild traumatic brain injury. Sci Rep. 2017;7:13795.

  • Scheiman M, Kulp MT, Cotter SA, Lawrenson JG, Wang L, Li T. Interventions for convergence insufficiency: a network meta-analysis. Cochrane Database Syst Rev. 2020;12:CD006768.

  • Scheiman M, Gwiazda J, Li T. Non-surgical interventions for convergence insufficiency. Cochrane Database Syst Rev. 2011;3:CD006768.

  • Simpson-Jones ME, Hunt AW. Vision rehabilitation interventions following mild traumatic brain injury: a scoping review. Disabil Rehabil. 2019;41(18):2206–2222.

  • Mani R, Asper L, Khuu SK. Deficits in saccades and smooth-pursuit eye movements in adults with traumatic brain injury: a systematic review and meta-analysis. Brain Inj. 2018;32(11):1315–1336.

  • Smaakjær P, Wachner LG, Rasmussen RS. Vision therapy improves binocular visual dysfunction in patients with mild traumatic brain injury. Neurol Res. 2022;44(5):439–445.

  • Jensen KL, Wachner LG, van Den Brekel JS, Hardis H, Smaakjær P, Hansen MV, Turn J, Rasmussen RS. Multidisciplinary interventions increase weekly working hours and quality of life in persons with post-concussion syndrome. Neurol Res. 2023;45(10):926–935.

  • Smaakjær P, Tødten ST, Rasmussen RS. Therapist-assisted vision therapy improves outcome for stroke patients with homonymous hemianopia alone or combined with oculomotor dysfunction. Neurol Res. 2018;40(9):752–757.

  • Facchin A, Mischi E, Iannello C, Maffioletti S, Daini R. Normative values of the Groffman Visual Tracing Test for the assessment of oculomotor performance in the adult population. Vision (Basel). 2022;6(2):34.

  • [Forfattere ikke fullt verifisert]. Technical validation of a virtual reality-based eye tracker for neuro-ophthalmic assessment: a reliability and reproducibility study. Sci Rep. 2025/2026. (BulbiCAM, Bulbitech AS, Oslo.)

  • O'Neil M, Gleitsmann K, Motu'apuaka M, et al. Visual Dysfunction in Patients with Traumatic Brain Injury: A Systematic Review. Department of Veterans Affairs (US); 2014.

  • Adhan IK, Gunton KB. Optimal diagnostic strategies for concussion-related vision disorders: a review. Eye Brain. 2025;17:27–36.

  • Almutairi NM. Visual dysfunctions in mild traumatic brain injury: a focus on accommodative system impairments. Life (Basel). 2025;15(5):744.

  • Ventura RE, Balcer LJ, Galetta SL. The neuro-ophthalmology of head trauma. Lancet Neurol. 2014;13(10):1006–1016.

• Kliniske studier og retrospektive gjennomganger

  • Gallaway M, Scheiman M, Mitchell GL. Vision therapy for post-concussion vision disorders. Optom Vis Sci. 2017;94(1):68–73.

  • Ciuffreda KJ, Kapoor N, Rutner D, Suchoff IB, Han ME, Craig S. Occurrence of oculomotor dysfunctions in acquired brain injury: a retrospective analysis. Optometry. 2007;78(4):155–161.

  • Ciuffreda KJ, Rutner D, Kapoor N, Suchoff IB, Craig S, Han ME. Vision therapy for oculomotor dysfunctions in acquired brain injury: a retrospective analysis. Optometry. 2008;79(1):18–22.

  • Thiagarajan P, Ciuffreda KJ, Capo-Aponte JE, Ludlam DP, et al. Oculomotor neurorehabilitation for reading in mild traumatic brain injury (mTBI): an integrative approach. NeuroRehabilitation. 2014;34(1):129–146.

  • DuPrey KM, Webner D, Lyons A, Kucuk CH, Ellis JT, Cronholm PF. Convergence insufficiency identifies athletes at risk of prolonged recovery from sport-related concussion. Am J Sports Med. 2017;45(10):2388–2393.

  • Pearce KL, Sufrinko A, Lau BC, Henry L, Collins MW, Kontos AP. Near point of convergence after a sport-related concussion. Am J Sports Med. 2015;43(12):3055–3061.

  • Howell DR, O'Brien MJ, Raghuram A, Shah AS, Meehan WP. Near point of convergence and gait deficits in adolescents after sport-related concussion. Clin J Sport Med. 2018;28(3):262–267.

  • Truong JQ, Ciuffreda KJ. Objective pupillary correlates of photosensitivity in the normal and mild traumatic brain injury populations. Mil Med. 2016;181(10):1382–1390.

  • Master CL, Scheiman M, Gallaway M, Goodman A, Robinson RL, Master SR, Grady MF. Vision diagnoses are common after concussion in adolescents. Clin Pediatr (Phila). 2016;55(3):260–267.

  • Scheiman M, Grady MF, Jenewein E, Shoge R, Podolak OE, Howell DH, Master CL. Frequency of oculomotor disorders in adolescents 11 to 17 years of age with concussion, 4 to 12 weeks post injury. Vision Res. 2021;183:73–80.

  • Marusic S, Vyas N, Chinn RN, O'Brien MJ, Roberts TL, Raghuram A. Vergence and accommodation deficits in paediatric and adolescent patients during sub-acute and chronic phases of concussion recovery. Ophthalmic Physiol Opt. 2024;44:1091–1099.

  • Cancelliere C, Verville L, Stubbs JL, Yu H, Hincapié CA, Cassidy JD, Wong JJ, Shearer HM, Connell G, Southerst D, Howitt S, Guist B, Silverberg ND. Post-concussion symptoms and disability in adults with mild traumatic brain injury: a systematic review and meta-analysis. J Neurotrauma. 2023;40(11-12):1045–1059.

  • Jakola AS, Müller K, Larsen M, Waterloo K, Romner B, Ingebrigtsen T. Five-year outcome after mild head injury: a prospective controlled study. Acta Neurol Scand. 2007;115(6):398–402.

  • Lange RT, Brickell TA, Ivins B, Vanderploeg RD, French LM. Variable, not always persistent, postconcussion symptoms after mild TBI in U.S. military service members: a five-year cross-sectional outcome study. J Neurotrauma. 2013;30(11):958–969.

  • Padula WV, Argyris S. Post trauma vision syndrome and visual midline shift syndrome. NeuroRehabilitation. 1996;6(3):165–171.

  • Padula WV, Nelson CA, Padula WV, Benabib R, Yilmaz T, Krevisky S. Modifying postural adaptation following a CVA through prismatic shift of visuo-spatial egocenter. Brain Inj. 2009;23(6):566–576.

  • Tong D, Chase C, Master S. High prevalence of visual midline shift syndrome in TBI: A retrospective study. Vision Dev Rehabil. 2016;2(3):176–182.

  • Ciuffreda KJ, Yadav NK, Ludlam DP. Binasal occlusion (BNO), visual motion sensitivity (VMS), and the visually-evoked potential (VEP) in mild traumatic brain injury and traumatic brain injury (mTBI/TBI). Brain Sci. 2017;7(8):98.

  • Ciuffreda KJ, Yadav NK, Ludlam DP. Effect of binasal occlusion (BNO) on the visual-evoked potential (VEP) in mild traumatic brain injury (mTBI). Brain Inj. 2013;27(1):41–47.

  • Wibble T, Frattini D, Benassi M, Bolzani R, Pansell T. Concussed patients with visually induced dizziness exhibit increased ocular torsion and vertical vergence during optokinetic gaze-stabilization. Sci Rep. 2023;13:3690.

  • Staab JP, Eckhardt-Henn A, Horii A, Jacob R, Strupp M, Brandt T, Bronstein A. Diagnostic criteria for persistent postural-perceptual dizziness (PPPD): Consensus document of the committee for the Classification of Vestibular Disorders of the Bárány Society. J Vestib Res. 2017;27(4):191–208.

  • Green W, Ciuffreda KJ, Thiagarajan P, Szymanowicz D, Ludlam DP, Kapoor N. Accommodation in mild traumatic brain injury. J Rehabil Res Dev. 2010;47(3):183–200.

  • Balke M, Skjöld G, Lundmark PO. Comparison of short-term effects of treatment of accommodative infacility with low plus addition in single vision Rx or vision therapy: a pilot study. Clin Optom (Auckl). 2022;14:83–92.

  • Thiagarajan P, Ciuffreda KJ, Ludlam DP. Vergence dysfunction in mild traumatic brain injury (mTBI): a review. Ophthalmic Physiol Opt. 2011;31(5):456–468.

  • Alvarez TL, Yaramothu C, Scheiman M, Goodman A, Cotter SA, Huang K, Chen AM, Grady M, Mozel AE, Podolak OE, Koutures CG, Master CL. Disparity vergence differences between typically occurring and concussion-related convergence insufficiency pediatric patients. Vision Res. 2021;185:58–67.

  • Ciuffreda KJ, Rutner D, Kapoor N, Suchoff IB, Craig S, Han ME. Vision therapy for oculomotor dysfunctions in acquired brain injury: a retrospective analysis. Optometry. 2008;79(1):18–22.

  • Al-Qurainy IA. Convergence insufficiency and failure of accommodation following midfacial trauma. Br J Oral Maxillofac Surg. 1995;33(2):71–75.

  • Martin C. Vision Therapy as Treatment for Traumatic Brain Injury: 2022 Update. A Rapid Systematic Review, Update of the 2017 Systematic Review. Evidence-Based Practice Group, WorkSafeBC; 2022.

  • Colantonio A, Bayley M, Mollayeva T. Efficacy of restitutive interventions for oculomotor deficits in adults with mild traumatic brain injury: a systematic review and meta-analysis. Brain Inj. 2024;38(7):499–513.

  • Subramanian PS, Barton JJS, Ranalli P, Smith C, Francis CE, Frishberg B. Consensus statement on visual rehabilitation in mild traumatic brain injury. Neurol Clin Pract. 2022;12(6):422–428.

  • Rowe FJ, Hanna K, Evans JR, et al. Interventions for eye movement disorders due to acquired brain injury. Cochrane Database Syst Rev. 2018;3:CD011290.

  • Barton JJS, Ranalli PJ. Vision therapy: ocular motor training in mild traumatic brain injury. Ann Neurol. 2020;88(3):453–461.

  • Conrad JS, Mitchell GL, Kulp MT. Vision therapy for binocular dysfunction post brain injury. Optom Vis Sci. 2017;94(1):101–107.

  • Alvarez TL, Scheiman M, Goodman A, et al. CONCUSS randomised clinical trial of vergence/accommodative therapy for concussion-related symptomatic convergence insufficiency. Br J Sports Med. 2025.

  • Sangoi A, Hajebrahimi F, Gohel S, Scheiman M, Goodman A, Noble M, Alvarez TL. Functional activity changes after vergence and accommodative rehabilitation of concussion-related convergence insufficiency: CONCUSS clinical trial fMRI results. Front Neurosci. 2025;19:1703781.

  • Bouska MJ, Kwatny E. Manual for the Application of the Motor-Free Visual Perception Test to the Adult Population. Philadelphia: Temple University Rehabilitation Research and Training Center; 1983.

  • Lawton T, Huang MX. Dynamic cognitive remediation for a Traumatic Brain Injury (TBI) significantly improves attention, working memory, processing speed, and reading fluency. Restor Neurol Neurosci. 2019;37(1):71–86.

  • Cervera-Sánchez Z, Cacho-Martínez P, García-Muñoz Á. Efficacy of optometric phototherapy: a systematic review. J Optom. 2023;16(4):257–266.

  • Bowen A, Lincoln NB, Dewey M. Cognitive rehabilitation for spatial neglect following stroke. Cochrane Database Syst Rev. 2002;CD003586.

• Lærebøker og fagbøker

  • Suter PS, Harvey LH, red. Vision Rehabilitation: Multidisciplinary Care of the Patient Following Brain Injury. CRC Press; 2011.

  • Suchoff IB, Kapoor N, red. Visual and Vestibular Consequences of Acquired Brain Injury. Optometric Extension Program; 2001.

  • Padula WV, red. Neuro-Optometric Rehabilitation. 4. utg. Optometric Extension Program Foundation Press; 2000.

  • Scheiman M, Wick B. Clinical Management of Binocular Vision: Heterophoric, Accommodative and Eye Movement Disorders. 4. utg. Lippincott, Williams & Wilkins; 2014.

• Norske kliniske kilder

  • Skjeldal O, Skandsen T, Kinge E, Glott T, Solbakk AK. Langvarige plager etter hjernerystelse. Tidsskr Nor Legeforen. 2022;142. doi: 10.4045/tidsskr.21.0713.

  • Holtedahl R. Postcommotiosymptomer etter hjernerystelse [kommentar]. Tidsskr Nor Legeforen. 2022. Publisert 12.09.2022.

  • Helsebiblioteket. Veileder i fysikalsk medisin og rehabilitering: Traumatiske hodeskader (TBI). Lette traumatiske hjerneskader.

  • Store medisinske leksikon. Hjernerystelse. sml.snl.no/hjernerystelse.

  • NorVIS (Norsk nettverk for synsvitenskap). Kunnskapsgrunnlag om synshemmede i Norge [høringssvar]. 2021.

  • Sunnaas sykehus HF. Lette traumatiske hodeskader, poliklinisk. sunnaas.no.

  • Sunnaas sykehus HF. Avdeling for traumatisk hjerneskade. sunnaas.no.

• Fagtidsskifter og fagorganisasjoner

  Neuro-Optometric Rehabilitation Association (noravisionrehab.org),
  
  Optometrist in Visual Development and Rehabilitation Association, tidligere College of Optometrists in Vision Development (covd.org)
  - Vision Development and Rehabilitation (VDR) : OVDRA's Digital Journal
  Optometric Extension Program Foundation (oepf.org).
  - Optometry & Visual Performance (OVP)